Hjelpen finnes hjemme

I terapeutstolen sitter Petter. Foran han sitter en mamma og to døtre på 15 og 16 år. Mammaen har tatt kontakt fordi minstejenta, Silje, har forandra seg. Hun ser så trist ut. Hun lukker seg inne på rommet og vil ikke snakke. Mamma forteller om bekymringen sin. Det samme gjør storesøster, Emma. Så ser Petter på Silje. Han spør hva hun tenker, hva hun tenker at mamma tenker, han understreker hvilke ord som blir brukt og spør om det finnes andre ord. Han har ikke svar, kun spørsmål. For meg, som sitter og ser på, er det akkurat som om han inviterer de de tre foran seg, til å legge saken på bordet, zoome litt ut og inn, vri og vende litt på den, se den fra ulike vinkler. Og stadig oftere kan vi se små smil hos Silje, og at mamma våkner litt sånn opp i kroppen, sånn man gjør når noen sier noe positivt uventa.

Etterpå blir de tre intervjuet om hvordan det var å snakke med Petter. Mamma synes det var godt å bryte rollemønsteret hun satt fast i. «Jeg fikk tilbud om å være noe annet enn masete» sier hun med et smil. Så ser mamma på Silje og fortsetter «og så ble det alle tre sin greie, ikke bare noe som er inni deg». Ansiktene hadde myknet opp. Det var mer blikkontakt. Lettelse. Håp. «Vi er sammen om dette, vi kan få det til» avslutter Silje.

– Og jeg kom ikke med et eneste råd, utbryter Petter henrykt. Helt uten råd kom familien til en løsning.

– For VI vet jo ikke hvor vi skal! skyter kollega og studieleder for familieterapi, Jeanne inn.

En modig vei til målet

Men stopp en halv. Vet dere ikke hvor vi skal?

– Målet er selvfølgelig å skape bevegelse, utdyper Jeanne.

Men så det var det veien til målet da. Der er familieterapi, slik jeg opplever det, en modig vei. En vei man ikke helt har kartet til. Men med en tro på menneskene som sitter foran en. Jeanne forklarer:

– For meg handler familieterapi om en grunnholdning. Det er en måte å være sammen med andre på, en måte å kunne tenke endring og utvikling. Der det ikke er jeg som er den viktigste hjelperen. Jeg vet ikke hva som er best for denne familien, men det er noe vi kan finne ut av sammen. Jeg kan være med å bidra til endringsprosesser, men familien er den beste hjelperen.

Hva sa du nå? Den beste hjelperen?

Jeg vil tro at det er mange familier der ute, som har trengt hjelp, søkt hjelp, men dessverre ikke akkurat har følt seg som den beste hjelperen i møte med systemet. Kanskje heller har følt seg ganske mye som et problem, både barn og foreldre. Men også her er familieterapi kompromissløs. Problemer er ikke noe som er inni et barn, eller inni en forelder. Det er noe som oppstår og opprettholdes i relasjonen og i konteksten barnet er i. Men her, sier Jeanne, er samfunnet kanskje litt på vei i en lite hjelpsom retning.

– Jeg tror ikke det er nytt, men det har kanskje blitt enda mer spisset, dette med at vi er veldig opptatt av å beskrive individers sykdom og deretter fikse sykdommen. Her mener jeg vi må bremse litt og heller tenke «hva er det som er fastlåst og for hvem, og hvordan kan vi skape bevegelse?».

Og hvordan kan vi skape bevegelse?

Vi har allerede vært inne på det, med Petter og den lille familien i starten. Ingen råd, men mange spørsmål. En grunnholdning om at foreldrene er den beste hjelperen, og ikke minst at det man ser etter får man øye på, så vi skal være veldig oppmerksomme på hva vi ser etter. Og denne har jeg lyst til å gni littegranne inn, at vi ikke må glemme å se etter ressursene, det som er bra. Og så skal vi ta til etterretning det deltaker på familieterapi, Kristin Hageengen Tokerud sier om dette:

–Ofte i jobben min så ser jeg at de nesten blir overraska over seg selv, og over familiemedlemmene sine – «wow, vet du dette her, mamma?» Eller «så mye du kan, pappa!» «Så mye jeg forstår selv».

Både barn og foreldre blir overraska over at de har ressurser. Tenk litt på den. Kristin utdyper:

– Det er ofte mønstre som har gått over så lang tid. Og det er roller som har fått satt seg. Og vi hjelpere vet at alle har ressurser, men familiene vet det nesten ikke fordi det aldri har blitt sagt. Men når vi kommer til det gode punktet der familiene ser mer enn rollene de har havnet i, og de blir trygge nok i situasjonen - at dette er et godt sted å være og her kan jeg prøve meg fram – da skjer det magiske ting.

Kristin smiler med øynene, og jeg klarer ikke dy meg og lurer på hva som er det viktigste familieterapiutdanningen har gitt henne?

– Det er forståelsen om at alt henger sammen. Det er ikke ett familiemedlem som er problemet, ting skjer i en kontekst og relasjoner påvirker hverandre. Og så er det det å tenke ressurser i stedet for problemer. Og familien må få se det de også, at de har ting i seg for å kunne løse ting på sin egen måte. Og så blir vi terapeuter «rista litt i», og det er viktig. Vi blir utfordra på gamle sannheter og det er litt vondt, men veldig utviklende. Så jeg føler egentlig det er litt sånn «før og etter familieterapi».

Og da Jeanne, skal vi helt til slutt tilbake til deg. For at foreldre skal kunne være til god hjelp for barnet sitt, hva er det de absolutt trenger fra deg som hjelper?

– Jeg tror de trenger å få øye på hvem som er viktigst for barna sine. Og jeg tror jeg kan, ved å invitere inn familien sammen, hjelpe dem med å få øye på hverandres ressurser, og de mulighetene som ligger i andre måter å være sammen på.

Vite mer?

Lurer du på om etterutdanning i familieterapi er noe for deg? Les mer her: Familieterapi på RBUP